Når trådene finner sin vei
Å hovle en vev er som å rydde stier i et uoversiktlig landskap. Tråd for tråd legges på plass, hver eneste en et lite løfte om hva som skal komme. Fingrene følger spenningen i trådene, kjenner rytmen, leker med mulighetene. Alt er stille, men likevel fullt av forventning. Veven venter – som en bok jeg ennå ikke har skrevet ferdig.
Når trådene knytes til pedalene, begynner noe å røre på seg. Skaftene løfter seg når jeg trår, og et stille samspill starter – mellom hender og føtter, tanker og rytmer. Veven begynner å svare. Hver bevegelse er et pust, en tanke i tråd. Jeg spiller ikke musikk, men det kjennes nesten sånn – trøene som pedaler, mønstrene som toner, veven som instrument.
Stillheten under arbeidet er ikke tom. Den er rommet hvor alt får plass. Der nærvær kan veves. Der rytmen og pausen blir like viktige. Som når en pianist holder tonen akkurat litt lenger, og stillheten etterpå får en egen klang.
Krystallisert tekstil er et dansende spill av lys og metall, der vevde tråder glitrer som stjernestøv mot tekstilets myke flater. Overflaten gnistrer som frost på en klar morgen, en symbiose av styrke og ynde, hvor hver fold bærer med seg en stille poesi av krystaller, metall og lys.
Å male på renningen er å puste farger inn i fibrene. Jeg jobber langsomt, lar penselen finne veien. Hver tråd tar imot med en slags varsomhet, som om den vet hva den bærer på. Ikke bare farge, men noe mer – tid, ro, kanskje til og med heling.
Og når veven endelig går, når skyttelen løper og mønstrene vokser frem, da kjenner jeg det: At dette ikke bare er arbeid med tråd og stoff. Det er et språk. Et nærvær. En stillhet som snakker – for den som vil lytte.
.
English:
When the Threads Find Their Way
To dress a loom is like clearing paths through an unfamiliar landscape. Thread by thread is set in place, each one a small promise of what is to come. The fingers follow the tension of the threads, feel the rhythm, play with possibility. Everything is quiet, yet filled with anticipation. The loom waits—like a book I have not yet finished writing.
When the threads are tied to the pedals, something begins to stir. The shafts rise as I tread, and a quiet dialogue begins—between hands and feet, thoughts and rhythms. The loom starts to respond. Each movement is a breath, a thought in thread. I am not playing music, yet it almost feels that way—the treadles like pedals, the patterns like tones, the loom an instrument.
The silence during the work is not empty. It is the space where everything can exist. Where presence can be woven. Where rhythm and pause become equally important. Like a pianist holding a note just a moment longer, and the silence afterward takes on a sound of its own.
Crystallized textile is a dancing play of light and metal, where woven threads shimmer like stardust against the textile’s soft surfaces. The surface sparkles like frost on a clear morning—a symbiosis of strength and grace, where every fold carries a quiet poetry of crystals, metal, and light.
To paint on the warp is to breathe color into the fibers. I work slowly, letting the brush find its way. Each thread receives it with a kind of tenderness, as if it knows what it carries. Not only color, but something more—time, calm, perhaps even healing.
And when the loom finally begins to move, when the shuttle runs and the patterns emerge, I feel it: this is not merely work with thread and cloth. It is a language. A presence. A silence that speaks—for those willing to listen.